Møte mellom mennesker

Vi mennesker står i ulike relasjoner til enhver tid i livet. Enten man er kone, mann, datter, sønn, kollega, bestemor eller nabo. Enten relasjonen er positiv, skadelig, usikker eller trygg, så er det en relasjon.

Spurkeland (2012) definerer relasjonskompetanse slik: ferdigheter, evner, kunnskaper og holdninger som etablerer, utvikler, vedlikeholder og reparerer relasjoner mellom mennesker. Relasjonskompetanse kan betraktes som grunnlag for livsmestring, både i forhold til ditt private liv, men også i forhold til ditt yrkesliv.

En relasjon oppstår i møte mellom mennesker. Et møte man går inn i med en ryggsekk av erfaringer fra eget liv. Oppi ryggsekken ligger det kanskje en barndom som har vært preget av utrygghet og manglende fotfeste. Eller det kan ligge en trygg barndom i hjemmet men en skolegang gjennomsyret av mobbing og utenforskap. Vi har alle en historie med et mangfold av situasjoner som vi har med oss i møte med mennesker.

Naturlig kan første møte bære med seg elementer av dette. Relasjoner oppstår spontant, men må jobbes med over tid.

Hvem er du? Hvordan forstår jeg deg? Hva trenger du?

En av grunnleggerne av humanistisk psykologi, Carl Rogers, utviklet i sin tid en terapiform som omtales som klientsentrert terapi. En av grunnpilarene i hans perspektiv, er den såkalte “grunnmuren” som danner grunnlaget for å skape den gode relasjonen gjennom empati, genuin interesse og kongruens eller ekthet.

Det er denne følelsen av å være ekte vi må strebe etter i en relasjon, slik at grunnmuren settes. At et menneske føler seg sett og hørt, og ikke minst behandlet med likeverd.

Først da kan man være så heldig å få innblikk i hva som ligger i hver enkelt ryggsekk og oppnå utvikling og blikk mot en fremtid i for eksempel jobb.

Det handler om å være den signifikante andre. Signifikante andre er de personene i nærmiljøet vi omgås og ofte bryr oss om. Dette kan være foreldre, søsken, lærere og venner. Men også veileder, psykolog, lege for eksempel. I forhold til utviklingen av vårt selvbilde, er reaksjonene fra disse viktig for oss. Ved å se på seg selv gjennom andres øyne gjør individet seg selv til et objekt for refleksjon, og gjennom dette utvikler individet en bevissthet om seg selv (Charon, 1995; Mead, 1976). Dette kalles speilingsteori.

Når man har etablert et gjensidig tillitsforhold der man kan gi plass til raushet, vekst og utvikling har man lykkes i å etablere en solid relasjon.

«Vær mot andre som du vil at andre skal være med deg.»

De aller fleste har et behov for å bli møtt med vennlighet og respekt. Man adopterer ofte det man ser, man speiler seg i hverandre som nevnt ovenfor. Å ha et godt forbilde vil kunne bære frukter langt utover et møte mellom to mennesker. Man ser og agerer, man ser og koder et budskap inn i sitt eget system for forståelse.

Man kan eksempelvis føle på:
«Er det rom for hele meg her?» «Hvordan vil jeg bli møtt dersom jeg trenger hjelp?» «Tror du at jeg kan mestre?»

Likeledes som man gjør i sine aller næreste relasjoner:
«Ser du meg?» «Tar du meg imot om jeg faller?»

Altså en usikker relasjon i arbeid eller andre arenaer vil kunne munne ut i ubesvarte usikre tanker. Mens gode relasjoner gir lønnsom smitteeffekt.

Man kunne skrive i det vide og det brede om viktigheten av gode relasjoner. Men la oss konkludere med at vi må gi rom for hverandre gjennom raushet, vi må lytte for å forstå og vi må utfordre når grunnmuren er etablert, for å oppnå utvikling.

Det du tror om meg,
slik du er mot meg,
hvordan du ser på meg
hva du gjør mot meg,
slik blir jeg!”
M. Jennes

Erle Sellevåg
Veileder, Gløde AFT