Dugnad gir god lagfølelse. Vi kommer sammen, rydder i gammelt løv og setter ned nye planter. Eller vi tar en skikkelig rundvask i vårt felles forsamlingshus. Eller setter opp nye lekestativ i barnehagen. Slike ting. Også avslutter vi det hele med kaffe og vafler.

Dugnad er enkelt, det er koselig, og det er effektivt. Vi treffes over trillebåra eller vaskekosten.

Som regel er de kortvarige, disse dugnadene. Men de kommer ofte igjen år etter år, og vi vet at de kommer. Noen ganger kan vi bli med, andre ganger har vi ikke tid, eller vi lurer oss kanskje unna, tenker at andre kan gjøre det.

Dugnadsånd er ifølge ordboka evne og vilje til å stille opp for fellesskapet, og å delta i arbeid som tjener flere enn en selv. Men så er det jo sånn, at dugnadsånden kan være utrydningstruet. Den kollektive ånden er kanskje ikke like sterk som tidligere, og noen ønsker å betale seg ut av dugnaden. Men mange av oss møter standhaftig opp, og får kanskje med det en litt bedre følelse.

I 2004 ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord. Ordet stammer fra norrønt dugnaðr, og er beslektet med det norske duge.

Så stakk politikerne av med nasjonalordet dugnad

De siste par årene har politikere, interesseorganisasjoner og myndigheter invitert oss til nasjonal dugnad for friskere oppdrettslaks, kollektivtrafikk, norsk språk, et mer robust strømnett, småbutikkene, nasjonal eggproduksjon, å grave ut hjernemasse på hjortedyr, guider i turistnæringen, boligpolitikk, avgrense folkeveksten i Oslo og veldig mye mer.

Ordet har en positiv klang, og det er kanskje ikke rart at de som bestemmer ønsker å ta i bruk det som er positivt ladet for å få oss, befolkningen, med på laget. Vi må hjelpe til. Stå på for fellesskapet, slik at utfordringen løses, og vi får det bedre etterpå.

Så i fjor, på akkurat denne tid, ble hele befolkningen invitert til dugnad.  En pandemidugnad for fellesskapet. Hold ut!

Med hånden på hjertet. Trodde du da du våknet 12 mars i fjor at du 12 mars 12 måneder etterpå fortsatt skulle delta i Ernas dugnad?

Unngå nærkontakt med andre, oops app app app…

Viruset smitter. Sprer seg raskt.

Denne skribenten kan faktisk med hånden på hjertet si at hun ikke trodde det. Stoppe viruset, det ville vel gå raskt, vel. Hun trodde heller ikke at normalen skulle være hjemmekontor og munnbind ute blant folk. At to meter ble til en meter og så til to meter igjen.

Grepene vi nå tar vil oppleves som en belastning for mange, og de vil få store konsekvenser i det norske samfunnet. Men dette er dugnad som vi er nødt til å ta i fellesskap

(Bent Høie)

Nå skulle vi gjennom dugnaden vise hva vi dugde til.

Hvor dugelige har vi vært dette året? Hadde smitten forsvunnet tidligere om vi hadde vært mer dugelige? Holdt oss innendørs, hatt portforbud, ikke reist utenlands sommeren 2020, stanset all trafikk inn til landet? Det er vanskelig å si. Nå vet vi jo at det å stenge skoler og barnehager slik det ble gjort i fjor, kanskje ikke var det lureste. Men etterpåklokskap er jo ofte den best klokskapen.

Et helt år, 12 måneder. Et år som har vært totalt annerledes enn andre år. Det har vært annerledes for de aller fleste, men annerledes på ulike måter. Vi har bidratt i dugnaden på ulikt vis, og dugnaden har hatt høyst ulik innvirkning på oss. Som filosof Einar Øverenget skrev på NRK Ytring om koronaepedemien og dugnad:

En dugnad skal være en felles innsats til alles beste. Det er ikke det vi har sett den siste tiden. Den dugnaden som har utfoldet seg i 2020 har i praksis ikke handlet om å fordele byrder likt. Snarere tvert imot.

Noen har bidratt med å miste sitt livsverk, andre har bidratt med økonomisk ruin og atter andre har bidratt med å bli arbeidsløse – og vil kanskje også bidra med å forbli arbeidsløse.

Og de som i utgangspunktet var sårbare har bidratt med å bli mer sårbare.

De fleste av oss har det gått bra med. Livet er bare satt litt på pause. Men det har vært verdens lengste dugnad, og ennå er vi visst ikke i mål. Vi har en bakketopp igjen før vi får et normalt liv, sa Erna.

Bakketopper skal vi ikke kimse av. Som regel er det alltid en bakketopp bak den bakketoppen, særlig på Vestlandet, og når mor og far lokker med sjokolade bare vi har nådd den bakketoppen, så må det nesten være hold i det. Det er skummelt å snakke om bakketopper; det gjør noe med motivasjonen. Og er det en ting vi skal ha i mente, så er det at motivasjon er ferskvare. Motivasjon kan verken pålegges eller læres. Den er høyst situasjonsbetinget, og det trengs påfyll.

Så om det normale livet befinner seg bak den bakketoppen Regjeringen ser, eller om det er nye topper der, det får tiden vise. Vi får vel holde ut, slik vi har gjort en stund.

Håll ut, vi klarar det. Vi har kommit ganska långt ändå.

(Bo Kaspers Orkester)

Det kommer sikkert noe godt ut av denne tiden også.

(Illustrasjon: Image by Anja#helpinghands #solidarity#stays healthy from Pixabay)