Livsmestring skal inn som fag i skolen. Nødvendig, på tide, sårt trengt kan det sies.
Livet er komplekst og underlig. Ikke lenger skal man bare kunne være sammen, man skal ikke bare leke ute for så å komme inn til kvelds i sin barndom, man skal ikke få ringe sin kamerat på fasttelefonen eller springe bort for å spille fotball. Slik var det før, sånn er det ikke nå.
I dag skal ungdommen måles fra topp til tå. Av sine venner, av skolen, av sosiale medier, av idretten. Man måles i likes og kommentarer, av prestasjoner og tempo.
De som havner på utsiden, havner så til de grader på utsiden at det er med å forme deres identitet til varige arr.
Puh! Så slitsomt. Det er slitsomt å mestre livet.
Mange har gått gjennom ungdomsskolen/videregående allerede uten inngående satsing på å mestre sitt eget liv. Ung og lovende, men med noen hindre i veien som bremser mestring.
Ringereide (2018) sier at barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen. Likevel har vi aldri før sett så mye depresjon, selvskading, selvmords-tanker og selvmordsforsøk hos barn og unge som i dag. De unge har på mange måter lært mye om hvordan de skal leve livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv, mener hun.
For eksempel er ikke ensomhet primært et individuelt problem, og løsningen ligger nok ikke på psykologenes kontor alene. Hvis alt som kjennes vanskelig og ubehagelig, i tillegg til at vi velger å kalle det ubehagelige for angst eller depresjon, skal behandles av spesialister, blir det fort et spørsmål om kapasitet, økonomi og treffsikkerhet (Thomas Mikkelsen).
Det er her vi vil bidra, det er her vi vil skape løsninger og muligheter. I arbeidsforberedende trening hos Gløde skal deltagere få mulighet til å delta på kurset «å bære sin egen ryggsekk».
Deltagere skal få innsikt i hvordan man kan mestre livet på ulike plan for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Man vil få informasjon som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.
Mellommenneskelige relasjoner vil bli et viktig tema, hvordan skal man forholde seg til andre? Hvordan takler man tilbakemeldinger fra andre? Og hvem har man rundt seg i eget nettverk til støtte og hjelp for å mestre sitt eget liv?
Kunnskap og fellesskap gir trygghet. Nå i disse dager skal verdensdagen for psykisk helse markeres, der det understrekes at alle har en psykisk helse. Dette mener vi også er viktig å sette lys på, å normalisere psykisk helse. Å lære om følelser, om at livet svinger med tunge dager og dager med bekymringer og angstsymptomer, vil være viktig når livet i sum kan virke uoverkommelig til tider. Følelser og tanker som er tunge å bære er en del av å mestre livet. Likeledes som glede og oppstemthet er viktig å stoppe opp å kjenne på og glede seg over.
Vi har alle en ryggsekk med oss hvor det ligger ulike opplevelser oppi. Noen bærer en tyngre ryggsekk enn andre. Den kan være fylt med en vond barndom, brutte relasjoner, mobbing eller ensomhet. Eller kanskje en lav selvfølelse og få mestringsopplevelser på grunn av lærevansker eller en diagnose som har gjort veien litt tyngre å gå?
Uansett hva som ligger i ryggsekken så har vi troen på fellesskap og dialog i et miljø hvor man blir sett og hørt for den man er. Så kan vi sammen finne muligheter for å bære sin egen ryggsekk inn i fremtiden – i en fremtid i arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.
Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,
så meg er det lett nok å terge.
Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,
å dukke i elva, å klatre i berget…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Eg somlar og rotar, sit aldri i fred
og får aldri ferdig ei lekse.
Men gjeld det å lokke ei mor til å le,
ein hund til å danse, ein blom til å vekse…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Eg greier mest aldri å fange ein ball,
eg spring nok, men stega er tunge.
Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,
ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Ingvar Moe
Tekst: Erle Sellevåg
