Mange uføretrygdede har verdifull kompetanse innen IT, programmering, og webdesign, men mangler en arbeidsplass som gir dem mulighet til å bruke kunnskapen sin. Hos Gløde jobber vi for å endre dette.
Personar med ei yrkeshemming eller ei funksjonsnedsetting møter framleis mange hindringar når dei prøver seg i arbeidslivet. Dette kan kome av fordommar, manglande tilrettelegging eller mangel på kunnskap om korleis ein best kan inkludere personar med ulike funksjonsnedsettingar.
Verdensdagen for psykisk helse har i 2019 tema «gi tid». Årets kampanje har som mål å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen (verdensdagen.no). I denne kronikken skal jeg vie tid til et tema som ofte favner om mange aspekter ved psykisk helse; ensomhet, utenforskap, depresjon, angst, fysiske begrensinger, økonomiske utfordringer – nemlig arbeidsledighet.
Samfunnet vårt i dag har gradvis beveget seg mer mot det individuelle og mer egosentriske spekteret enn noe annet. Vi råder om vårt, og tiden strekker ikke til for alle dagens gjøremål.
Men om vi løfter blikket litt og ser utover horisonten av vår samfunnsøkonomiske situasjon, ser man mange mennesker. Når du løfter blikket – merk deg at mange av disse menneskene står i skyggen.
I skyggen er det gjerne kaldt, klamt og rått. I skyggen må man snu på hver krone og møte flere stengte dører der man vender seg.
Denne skyggen koster penger, mer penger enn samfunnet kanskje klarer å bære på sikt. Det er ikke bare grunnet manglende jobb, men også tilleggsutfordringer som følger med. Psykiske og fysiske utfordringer som er behandlingstrengende er et eksempel på det.
Vi har alle en psykisk helse. Gjennom livet kan det svinge og man kan bli satt ut av spill i perioder eller måtte takle livets laster i et mer langvarig perspektiv. Ikke kan vi nødvendigvis se dette på utsiden, ei heller forstå adferd og reaksjonsmønstre hos et mennesker som flykter fra det vonde. Da er det gull verdt at vi legger til rette for et trygt og godt miljø på arbeidsplassen – skaper rom for dialog og løsninger.
Det er dette fokuset vi vil sette lys på når det ellers blir litt dystert der i skyggen – fokus på løsninger der mennesker kan tre ut av skyggen og finne sin glød.
Et av punktene i kampanjen, som skal være med å definere hva som menes med å gi tid er:
Vi må gi tid til den nye arbeidstakeren til å bli kjent med bedriftskulturen og lære seg å mestre sine oppgaver (verdensdagen.no)
Dette er et viktig poeng og en god holdning i arbeid med inkludering. Men for å komme dit hen at flere kan kalle seg arbeidstaker må vi åpne døren på gløtt for mennesker med både hull i CVen og utfordringer som krever tilrettelegging.
Hvorfor skal jeg bruke tid på å inkludere når jeg egentlig ikke trenger det? Når jeg ikke har tid til det?
Her kunne vi enkelt gått inn og forklart hva man ikke får til ved inkluderende rekruttering. Men det skal vi ikke her; la oss fortelle om alle de som får det til, og vende oss mot dem å si: Tusen takk!
Det starter gjerne med en bedriftsfilosofi, en aktiv holdning om raushet og inkludering som ligger i bunn. Det kommer ikke av seg selv, de har jobbet for det. Det krever en leder som skaper et miljø på sin arbeidsplass hvor alle aktivt tar et samfunnsansvar og legger til rette for mangfold og muligheter.
Det krever styrke og mot, det krever hjerte og tålmodighet. Ledelse på sitt beste.
Når holdningen er implementert og man har tatt et aktivt valg for å åpne døren for personer som kanskje har stått uten arbeid i flere år, vil man kunne skape en mulighet som strekker seg utover et menneske og en bedriftsstrategi.
Arbeidsgivere som får dette til tenker nytt, de rekrutterer på en annen måte – tenker utenfor boksen. De følger ikke kravspesifikasjonen slavisk. Det betyr ikke at de ikke stiller krav – for en del av oppskriften er at de stiller likeverdige krav som resulterer i verdighet. Men de er opptatt av å lage gode løsninger basert på forutsetninger.
Kanskje «Lise» som er full i angst kan starte dagen sin med arkivering før hun senere på dagen kan håndtere kundene i resepsjonen?
Kanskje «Per» som har aspergers trenger stabilitet og repetisjon, så kolleger tilrettelegger for forutsigbarhet og ro slik at for eksempel sykefravær ikke preger «Per».
Kanskje «Stine» som jobber i barnehage kan stå klar til å ta i mot barna ute slik at hun slipper å bøye ryggen og delta i påkledning store deler av dagen?
Arbeidsgivere som får dette til er unik – vi står oppreist og applauderer dere. For vi er dessverre ikke kommet helt der enda at det er en selvfølge med inkluderende arbeidsliv.
Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv har denne ene avgjørelsen om inkludering fra arbeidsgivers side antageligvis skapt enorme besparelser for samfunnet sikt.
Men viktigst av alt har man gitt et menneske plass i et arbeidsfellesskap uten å måtte passe inn i den ofte smale rammen av forventinger.
Takk til alle arbeidsgivere som tar et aktivt valg for å rekruttere inkluderende – dere er rause. Takk til alle arbeidsgivere som åpner for praksisdeltagere som kan føre de nærmere arbeid – dere er rause.
Raushet er en grunnleggende holdning som vil gi vinning på sikt – det tror vi på. Tid er en faktor som er nødvendig som redskap;
Vi må gi tid til hverandre for å vise at vi bryr oss om hverandre
Vi må gi tid til å lytte til hverandre og ikke bare haste av gårde når vi spør om hvordan det går
Vi må gi tid fordi vi ønsker å gjøre en forskjell» (verdensdagen.no)
Og vi må huske at;
Alle kan arbeide
Alle kan utvikle seg
Alle kan gjøre en forskjell
Tekst: Erle Sellevåg
Dette er en lengre utgave av teksten som er trykt i avisa Strilen, digitalt lørdag 13. oktober 2019 og i papiravisa tirsdag 16. oktober 2019.
Livsmestring skal inn som fag i skolen. Nødvendig, på tide, sårt trengt kan det sies.
Livet er komplekst og underlig. Ikke lenger skal man bare kunne være sammen, man skal ikke bare leke ute for så å komme inn til kvelds i sin barndom, man skal ikke få ringe sin kamerat på fasttelefonen eller springe bort for å spille fotball. Slik var det før, sånn er det ikke nå.
I dag skal ungdommen måles fra topp til tå. Av sine venner, av skolen, av sosiale medier, av idretten. Man måles i likes og kommentarer, av prestasjoner og tempo.
De som havner på utsiden, havner så til de grader på utsiden at det er med å forme deres identitet til varige arr.
Puh! Så slitsomt. Det er slitsomt å mestre livet.
Mange har gått gjennom ungdomsskolen/videregående allerede uten inngående satsing på å mestre sitt eget liv. Ung og lovende, men med noen hindre i veien som bremser mestring.
Ringereide (2018) sier at barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen. Likevel har vi aldri før sett så mye depresjon, selvskading, selvmords-tanker og selvmordsforsøk hos barn og unge som i dag. De unge har på mange måter lært mye om hvordan de skal leve livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv, mener hun.
For eksempel er ikke ensomhet primært et individuelt problem, og løsningen ligger nok ikke på psykologenes kontor alene. Hvis alt som kjennes vanskelig og ubehagelig, i tillegg til at vi velger å kalle det ubehagelige for angst eller depresjon, skal behandles av spesialister, blir det fort et spørsmål om kapasitet, økonomi og treffsikkerhet (Thomas Mikkelsen).
Det er her vi vil bidra, det er her vi vil skape løsninger og muligheter. I arbeidsforberedende trening hos Gløde skal deltagere få mulighet til å delta på kurset «å bære sin egen ryggsekk».
Deltagere skal få innsikt i hvordan man kan mestre livet på ulike plan for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Man vil få informasjon som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.
Mellommenneskelige relasjoner vil bli et viktig tema, hvordan skal man forholde seg til andre? Hvordan takler man tilbakemeldinger fra andre? Og hvem har man rundt seg i eget nettverk til støtte og hjelp for å mestre sitt eget liv?
Kunnskap og fellesskap gir trygghet. Nå i disse dager skal verdensdagen for psykisk helse markeres, der det understrekes at alle har en psykisk helse. Dette mener vi også er viktig å sette lys på, å normalisere psykisk helse. Å lære om følelser, om at livet svinger med tunge dager og dager med bekymringer og angstsymptomer, vil være viktig når livet i sum kan virke uoverkommelig til tider. Følelser og tanker som er tunge å bære er en del av å mestre livet. Likeledes som glede og oppstemthet er viktig å stoppe opp å kjenne på og glede seg over.
Vi har alle en ryggsekk med oss hvor det ligger ulike opplevelser oppi. Noen bærer en tyngre ryggsekk enn andre. Den kan være fylt med en vond barndom, brutte relasjoner, mobbing eller ensomhet. Eller kanskje en lav selvfølelse og få mestringsopplevelser på grunn av lærevansker eller en diagnose som har gjort veien litt tyngre å gå?
Uansett hva som ligger i ryggsekken så har vi troen på fellesskap og dialog i et miljø hvor man blir sett og hørt for den man er. Så kan vi sammen finne muligheter for å bære sin egen ryggsekk inn i fremtiden – i en fremtid i arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.
Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,
så meg er det lett nok å terge.
Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,
å dukke i elva, å klatre i berget…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Eg somlar og rotar, sit aldri i fred
og får aldri ferdig ei lekse.
Men gjeld det å lokke ei mor til å le,
ein hund til å danse, ein blom til å vekse…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Eg greier mest aldri å fange ein ball,
eg spring nok, men stega er tunge.
Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,
ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Ingvar Moe
Tekst: Erle Sellevåg
Alle kan arbeide
Alle kan utvikle seg
Alle kan gjøre en forskjell
Å befinne seg i en tilstand der man kan kjenne seg kald og varm samtidig, er noe jeg har erfart de siste ukene. Å kjenne seg kald på vegne av mange mennesker som står på utsiden av arbeidslivet ofte av komplekse årsaker, men samtidig kjenne på en varme som ligger i en filosofi av troen på mangfold og inkludering.
Etter å ha jobbet med barn i flere år kan jeg bastant si at tidlig innsats er viktig. Å sette inn tiltak for sårbare barn for eksempel, vil ha en stor forebyggende effekt, det er vel dokumentert. Det er særs viktig at ansatte som jobber med barn er bevisst på å ikke skape spesialpedagogiske behov, men bli god på å tilrettelegge rundt et barn slik at en eventuell diagnose eller andre behov for støtte ikke blir hemmende men kan føre til at man kan fremme styrker i barnet når hverdagen rundt er tilrettelagt slik at det fører til mestring.
Så blir barn til ungdom og ungdom til voksne og som det er her i livet står noen i en trygg favn mens andre står og gynger på utrygg grunn.
I dagens samfunn kommer man ikke langt uten midler. I en familie vil manglende midler gi ringvirkninger i flere ledd. Det setter fokuset på ytre omstendigheter og gjør det gjerne utfordrende å jobbe med relasjoner og nettopp tidlig innsats i egen familie for noen. Som igjen kan påvirke et barns muligheter for å havne i den trygge stabile favn og lede en ut på en gyngende grunn der fremme i livet. Altså en omfattende samfunnsutfordring som gis bærekraft dersom man ikke jobber med å snu det, skape løsninger.
Da er det godt å komme inn i varmen hos noen, som for andre kan synes som nok et tiltak, nok en samfunnsøkonomisk belastning, men som for en person kan bety;
inkludering, muligheter, mening og inntektssikring
Det høres kanskje vel romantiserende ut tenker du? Vel, det gjør gjerne det for veien til målet er gjerne ikke uten humper i veien. Men gjennom en kort periode har jeg oppdaget en avgjørende brikke i puslespillet som skal ferdigstilles for hver enkelt sak; det handler om å bli sett, forstått og troen på å lykkes.
I en fase må gjerne andre tro på vegne av en person før personen våger å tro på seg selv. Man må gjerne tilrettelegge i stor grad for å oppnå utvikling og fremgang mot målet.
Målet om arbeid, utdanning eller annen meningsfull aktivitet, det må man jobbe med sammen.
Hånd i hånd; næring og tiltak, stat og kommune, og viktigst av alt personen som står på utsiden og vil inn i varmen.
Erle Sellevåg
Veileder i Gløde, avdeling AFT
Org nr: 928 131 157
PB 97,
5906 Frekhaug
Telefon: +47 56 17 58 00
E-post: post@glode.no