En hyllest til inkluderende arbeidsgivere
Verdensdagen for psykisk helse har i 2019 tema «gi tid». Årets kampanje har som mål å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen (verdensdagen.no). I denne kronikken skal jeg vie tid til et tema som ofte favner om mange aspekter ved psykisk helse; ensomhet, utenforskap, depresjon, angst, fysiske begrensinger, økonomiske utfordringer – nemlig arbeidsledighet.
Samfunnet vårt i dag har gradvis beveget seg mer mot det individuelle og mer egosentriske spekteret enn noe annet. Vi råder om vårt, og tiden strekker ikke til for alle dagens gjøremål.
Men om vi løfter blikket litt og ser utover horisonten av vår samfunnsøkonomiske situasjon, ser man mange mennesker. Når du løfter blikket – merk deg at mange av disse menneskene står i skyggen.
I skyggen er det gjerne kaldt, klamt og rått. I skyggen må man snu på hver krone og møte flere stengte dører der man vender seg.
Denne skyggen koster penger, mer penger enn samfunnet kanskje klarer å bære på sikt. Det er ikke bare grunnet manglende jobb, men også tilleggsutfordringer som følger med. Psykiske og fysiske utfordringer som er behandlingstrengende er et eksempel på det.
Vi har alle en psykisk helse. Gjennom livet kan det svinge og man kan bli satt ut av spill i perioder eller måtte takle livets laster i et mer langvarig perspektiv. Ikke kan vi nødvendigvis se dette på utsiden, ei heller forstå adferd og reaksjonsmønstre hos et mennesker som flykter fra det vonde. Da er det gull verdt at vi legger til rette for et trygt og godt miljø på arbeidsplassen – skaper rom for dialog og løsninger.
Det er dette fokuset vi vil sette lys på når det ellers blir litt dystert der i skyggen – fokus på løsninger der mennesker kan tre ut av skyggen og finne sin glød.
Et av punktene i kampanjen, som skal være med å definere hva som menes med å gi tid er:
Vi må gi tid til den nye arbeidstakeren til å bli kjent med bedriftskulturen og lære seg å mestre sine oppgaver (verdensdagen.no)
Dette er et viktig poeng og en god holdning i arbeid med inkludering. Men for å komme dit hen at flere kan kalle seg arbeidstaker må vi åpne døren på gløtt for mennesker med både hull i CVen og utfordringer som krever tilrettelegging.
Hvorfor skal jeg bruke tid på å inkludere når jeg egentlig ikke trenger det? Når jeg ikke har tid til det?
Her kunne vi enkelt gått inn og forklart hva man ikke får til ved inkluderende rekruttering. Men det skal vi ikke her; la oss fortelle om alle de som får det til, og vende oss mot dem å si: Tusen takk!
Det starter gjerne med en bedriftsfilosofi, en aktiv holdning om raushet og inkludering som ligger i bunn. Det kommer ikke av seg selv, de har jobbet for det. Det krever en leder som skaper et miljø på sin arbeidsplass hvor alle aktivt tar et samfunnsansvar og legger til rette for mangfold og muligheter.
Det krever styrke og mot, det krever hjerte og tålmodighet. Ledelse på sitt beste.
Når holdningen er implementert og man har tatt et aktivt valg for å åpne døren for personer som kanskje har stått uten arbeid i flere år, vil man kunne skape en mulighet som strekker seg utover et menneske og en bedriftsstrategi.
Arbeidsgivere som får dette til tenker nytt, de rekrutterer på en annen måte – tenker utenfor boksen. De følger ikke kravspesifikasjonen slavisk. Det betyr ikke at de ikke stiller krav – for en del av oppskriften er at de stiller likeverdige krav som resulterer i verdighet. Men de er opptatt av å lage gode løsninger basert på forutsetninger.
Kanskje «Lise» som er full i angst kan starte dagen sin med arkivering før hun senere på dagen kan håndtere kundene i resepsjonen?
Kanskje «Per» som har aspergers trenger stabilitet og repetisjon, så kolleger tilrettelegger for forutsigbarhet og ro slik at for eksempel sykefravær ikke preger «Per».
Kanskje «Stine» som jobber i barnehage kan stå klar til å ta i mot barna ute slik at hun slipper å bøye ryggen og delta i påkledning store deler av dagen?
Arbeidsgivere som får dette til er unik – vi står oppreist og applauderer dere. For vi er dessverre ikke kommet helt der enda at det er en selvfølge med inkluderende arbeidsliv.
Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv har denne ene avgjørelsen om inkludering fra arbeidsgivers side antageligvis skapt enorme besparelser for samfunnet sikt.
Men viktigst av alt har man gitt et menneske plass i et arbeidsfellesskap uten å måtte passe inn i den ofte smale rammen av forventinger.
Takk til alle arbeidsgivere som tar et aktivt valg for å rekruttere inkluderende – dere er rause. Takk til alle arbeidsgivere som åpner for praksisdeltagere som kan føre de nærmere arbeid – dere er rause.
Raushet er en grunnleggende holdning som vil gi vinning på sikt – det tror vi på. Tid er en faktor som er nødvendig som redskap;
Vi må gi tid til hverandre for å vise at vi bryr oss om hverandre
Vi må gi tid til å lytte til hverandre og ikke bare haste av gårde når vi spør om hvordan det går
Vi må gi tid fordi vi ønsker å gjøre en forskjell» (verdensdagen.no)
Og vi må huske at;
Alle kan arbeide
Alle kan utvikle seg
Alle kan gjøre en forskjell
Tekst: Erle Sellevåg
Dette er en lengre utgave av teksten som er trykt i avisa Strilen, digitalt lørdag 13. oktober 2019 og i papiravisa tirsdag 16. oktober 2019.
