Relasjonsbygging og vaffelkalas

Marit og Jon-Jon ankommer den store byen sammen med pappa. Det er høye grå hus og grå biler på parkeringsplassen. «Det var ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt meg det nye huset vårt», sier Jon-Jon.

Det er så nitrist. Hvis det bor noen her i det hele tatt, må det være verdens kjedeligste mennesker.

Men pappa ber dem om å ta seg sammen, selv om han skjønner at de er engstelige for alt det nye. Han synes det er skremmende selv.

Men så kommer han på noe! Hva med å lage vafler!

Vafler, vafler og saft på karafler.

Men så er det lørdag ettermiddag og alle butikker er stengt. Dette er før alle bensinstasjoner får mat i hyllene og Kiwi og Rema 1000 og alle de der butikkene holder åpent døgnet rundt.

Hva skal de gjøre da?

«Dere kan vel låne det dere trenger av naboene», sier pappa. Og er du klin, kokos, spenna gæren – sier ungene, men pappa mener de skal late som de er på en hemmelig ekspedisjon. «For hele denne oppgangen dirrer av skjulte vafler», sier pappa. Det gjelder bare å finne dem.

Jakten på de skjulte vaffelhjertene. Jan Kjærstad har skrevet teksten, og i Bokklubben Barn sin versjon av boka fra 1990-tallet en gang, er det Vivian Zahl Olsen som har illustrert teksten. Og for en tekst! Og for en illustrasjon!

Og – hva har denne boka på Glødebloggen å gjøre?

25 mars er vaffeldagen. Visstnok feires den over hele verden, og opphavet til dagen skal ha å gjøre med at Maria fikk budskapet om at hun skulle føde Jesusbarnet. Det er altså 9 måneder til jul.

Googler du vafler, får du opp omtrent 2 600 000 resultat. Vafler kan nok kanskje ikke lages på like mange måter, men de kan varieres i stor grad. Ikke bare mel, melk, egg, sukker og smør. Men også rømme, banan, kardemomme, havregryn, urtekrydder, hvitløk, øl og ost. Og hva med pølse med vaffel?

Vafler er ikke bare det du tror det er. Vaflene i min oppvekst inneholdt ikke sukker. De var sprø, og de var laget på et gammeldags svart vaffeljern som måtte snus på plata. Det var verdens beste vafler, spist med rørt jordbær, ett og ett vaffelhjerte. Eller endra bedre, vaffelhjerter sammen med trollkrem.

Andres vafler skal være myke og lyse, de skal ikke spises en og en, men gjerne hele vaffelplaten samlet med rømme og jordbærsyltetøy fra Lerum.

Vafler kan være like forskjellig som folk, nesten. Både vafler og folk kan være mer enn du på forhånd tror.

Og det er der vi møter Marit og Jon-Jon igjen. Og også der vi til dagen kan møte oss selv i døra i møte med mennesker som søker bistand fra Gløde.  Tar vi oss tid til å se menneskene vi har foran oss? Har vi den tålmodigheten som skal til for å investere i en meningsfull relasjon? Er vi mer opptatt av å få ting gjort enn å forså hva den andre er opptatt av? Hva er det som motiverer den andre?

«Hvis det bor noen her i det hele tatt, må det være verdens kjedeligste mennesker», sutrer Marit. Men så kommer de til oberst Bang-Dhue med frue, i et fargerikt hjem med elghode på veggen, der fru Bang-Dhue er den morske, men som smiler når hun får vite om vaffelplanene. De får mel, og til gjengjeld pusser Marit og Jon-Jon Mesterskytterpokalen hennes. De møter pastor Glad i et katedrallignende hjem fylt opp av unger og gravid kone. Der får de bakepulver, og Jon-Jon hjelper til med å stoppe lille Jakobs gråt. De møter antikvitetshandler Gregersen i et hjem fullt av tekno, stikkontakter og hyperavanserte stereoanlegg som han ikke får til å virke. Ikke før Marit sier at han må plugge inn stikkontakten. «Du fortjener jommen smør så det forslår», sier Gregersen til Marit. De møter enkefru Felix-Hansen som utvikler nye strikkemønster på hjemmecomputeren sin og som bor i en jungel av grønne planter. Enkefruen gir dem egg, og så møter de familien Ahmed fra Islamabad og blir buden på fylt chapati, stekte risballer og krydrede epleskiver, lærer hr. Ahmed at «ergerlig» skrives med r i midten, og får med seg rømme og chilisaus og litt kardemomme til vaflene.

De vandrer gjennom blokka og møter mennesker, face to face. Det er vel det denne boka handler mest om, og så litt om vafler. At vafler binder sammen de ulike menneskene, som i Marits øyne er grå og kjedelige, men som viser seg å være et mangfold av ulikheter, og som kan bindes sammen av noe så enkelt som vafler.

I disse tidene, da vi ikke skal møtes for mye, der det er langt mellom vaffelkalasene, og der vi ofte har det første møtet med et menneske via skjermen, ja kanskje vi ikke ser mennesket en gang, kan det være vel verdt å tenke på at vi må ha et åpent sinn i møtet med det fremmede.

Relasjonskompetanse er ifølge Spurkeland (2012) ferdigheter, evner, kunnskaper og holdninger som etablerer, utvikler og reparerer relasjoner mellom mennesker. Nettopp relasjonskompetanse er noe som går igjen i alle ledd i organisasjonen Gløde. Kunsten å omgås andre, skaffe oss venner, etablere nettverk, samarbeide og danne effektive grupper, har sitt utgangspunkt i vår medfødte eller utviklede relasjonskompetanse. Dette ser Gløde på som viktig når det gjelder vår helhetlige tilnærming rundt alle deltakere i tiltak, og mener at det styrker deltakers muligheter for å lykkes i ordinært arbeid i et langtidsperspektiv dersom man utvikler ferdigheter innen ulike relasjoner som blant annet de man møter i et kollegialt fellesskap.

Marit og Jon-Jon skjønner intuitivt dette. De møter hvert menneske i blokka med nysgjerrighet, de etablerer nye vennskap, de møter forskjelligheten, de inviteres inn, og inviterer mennesket inn til seg.

Det er innebygd i oss å søke meningsfulle bånd med andre mennesker. Dette er det forsket på, skrevet artikler om og mange bøker har menneskemøter som tema.

Men kanskje, sett fra et helt subjektivt ståsted, er Jakten på de skjulte vaffelhjertene den beste boka som er skrevet om menneskemøter og det å bygge relasjoner.

Hele oppgangen dirret av skjulte vafler. Det gjaldt bare å finne dem.

Plutselig lå blokkene og parkeringsplassen i et rosa skjær.

«Jeg tror vi skal få det fint her», sier pappa. De ser mot blokka. Ennå er det mange mennesker de ikke har møtt. «Jeg tror det er viktig å ha et vaffelkalas så ofte som mulig», sier Jon-Jon.